Ta en titt på denne om BTI handlingsveileder utarbeidet av BTI Agder
BTI består av en grunnmodell med tilhørende handlingsveileder, verktøy og kompetansen til de ansatte.
Grunnmodellen i BTI beskriver hvordan samhandlingen kan legges til rette på fire forskjellige nivåer, avhengig av omfanget på vanskene som skal løses og tallet på aktører som skal involveres:
Nivå 0: Her avklarer vi om det er grunnlag for bekymringen
Nivå 1: Beskriver tiltak innenfor hver enkelt tjeneste
Nivå 2: Beskriver et enkelt tverrfaglig samarbeid, helst mellom to tjenester
Nivå 3: Beskriver et mer omfattende tverrfaglig samarbeid mellom flere tjenester Nivåene og tjenestene i grunnmodellen blir bundne sammen gjennom en samarbeidsstruktur som er basert på at en aktør, stafettholderen, har ansvar for å koordinere den tverrfaglige samhandlingen og dokumentere arbeidet i en elektronisk stafettlogg.
Handlingsveilederen (BTI-veilederen) er selve oppskriften på hvordan vi skal gå fram i konkrete tilfeller der vi er bekymret for barn/ungdommer/familier. Veilederen beskriver strukturene og prosessene vi skal benytte oss av i arbeidet med barn og unge, både innenfor hver enkelt tjeneste og mellom tjenestene.
Verktøyene er de konkrete hjelpemidlene vi kan og bør benytte i det daglige arbeidet med BTI-saker. Verktøyene inkluderer spesifikke metoder eller rutiner som støtter handlingene i BTI-prosessen, helt fra fasen der vi oppdager og vurderer en bekymring og videre gjennom fasene med å avgjøre, iverksette og evaluere hjelpetiltak. Vi snakker her om alt fra konkrete tips og råd til hvordan vi samtaler med barn og unge til mal for hvordan vi kaller inn og gjennomfører møter.
Kompetansen En forutsetning for at vi kan bruke BTI-modellen, er at medarbeiderne i kommunen har kompetanse. Vi snakker da om to typer kompetanse: Kompetanse til å forstå og bruke samarbeidsstrukturene i BTI-modellen. Kompetanse til å utføre oppgavene som ligger innenfor de ulike prosessene i modellen. Dette innebærer at vi må ha evner til å oppdage barn/unge/familier som gir oss en bekymring, til å samtale med barn/unge og foresatte, og vi må være i stand til å gjøre oss nytte av hjelpetiltak og andre hjelpetjenester der dette er nødvendig.