Mål: Skape økt bevissthet og kunnskap om hvordan levekår kan påvirke barn og unges psykiske helse og tips til hvordan identifisere og avhjelpe barn og familier i vanskelige situasjoner.

Levekårsutfordringer og barns psykiske helse 

I møte med barn og unge kan det være lett eller vanskelig å se at noe er i veien. Vi har lett for å identifisere sosiale vansker, psykiske vansker og atferdsvansker, men det kan være vanskelig å forstå bakgrunnen for uttrykkene vi ser. Å identifisere mulige bakenforliggende årsaker er nyttig når det kommer til å finne riktig type hjelp. Utviser barnet atferdsvansker på grunn av en vanskelig familiesituasjon, vil riktig hjelp være å hjelpe familien. Utviser barnet atferdsvansker på grunn mobbing på skolen, vil riktig hjelp være å få slutt på mobbingen. 

Mange av tjenestene som jobber med barn, unge, gravide og familier er ikke i direkte posisjon til å «fikse» levekårsutfordringer gjennom eksempelvis økonomiske hjelpetiltak. Likevel er det å forstå mekanismene og sammenhengene mellom levekår og barn og unges psykiske helse og utvikling nyttig uansett hvilken tjeneste man jobber i. Økt forståelse og kunnskap hjelper til å bryte ned myter, fordommer og stigma denne gruppen ofte opplever. Det hjelper oss å ha et åpent sinn, unngå forutinntatthet, se helhetlig på familiens situasjon, kommunisere bedre om relevante temaer, og det setter oss i bedre stand til å hjelpe det aktuelle barnet. Å ha bevissthet rundt levekår hjelper oss å tenke gjennom hva vi kan gjøre for å redusere sosiale forskjeller, og å bygge tjenester som gir like muligheter for flest mulig. 

Levekårsutfordringer som risikofaktor: Sammenhenger og årsaker 

Barna er vår viktigste ressurs, og barns helse og livskvalitet er et viktig mål for samfunnsutviklingen. Mulighetene er ikke like for alle barn til å leve gode liv med god helse, og disse ulikhetene er nært knyttet til de sosiale forholdene barna vokser opp under. 

Levekår handler om ressurser familier har til disposisjon og kan dra nytte av. Det betyr at levekår er mer enn den inntekten man har. Det kan handle om utdanning, om man er i jobb, hvordan man bor, hva slags fysisk og psykisk helse familiemedlemmer har, og sosiale ressurser som venner og familie. Familiens samlede levekårsforhold har betydelig innvirkning på barn og unges liv.

Utfordrende levekår er en risikofaktor for flere negative følger. Barn som vokser opp i familier med levekårsutfordringer har høyere risiko for utvikling av psykiske lidelser, atferdsvansker, rus, utsatthet for mobbing, lav trivsel, lavere skoleprestasjoner, dårligere språkutvikling, frafall i skolen og lite tro på fremtiden. 

Årsakene bak disse sammenhengende er komplekse og sammensatte. Blant annet påvirker levekår dynamikken og klimaet i en familie. Familieprosessmodellen (også kalt familiestressmodellen) beskriver hvordan økonomiske problemer påvirker parforhold og familieklima, og videre den psykiske helsen til barn og unge i disse familiene. I familier med levekårsutfordringer ser man høyere konfliktnivå, mindre positivt samspill mellom partnere og foreldre-barn, og forhøyet risiko for vold i hjemmet. Sammenhengen mellom levekår og disse faktorene antas å være knyttet til foreldrenes kognitive kapasitet som reduseres i tråd med økende antall bekymringer, foreldrenes psykiske helse, samt forhøyet stressnivå. Dette påvirker deres oppdragerpraksis, eksempelvis gjennom at de blir strengere, mindre involvert og mer inkonsekvent i sitt samspill med barna. Det igjen påvirker barnas sosioemosjonelle, kognitive, atferdsmessige og psykologiske utvikling. Figur 2 illustrerer disse sammenhengene (Bøe, 2015, s. 9). 

Familier med levekårsutfordringer kan også ha reduserte muligheter til å investere i barna. Familieinvesteringsperspektivet (figur 3) tar utgangspunkt i hvilken grad familien har råd til å gjøre investeringer i familien; det vil si kjøpe varer og tjenester som for eksempel barnepass, mat, bolig, stimulerende leker og aktiviteter, hvilket nabolag familien har råd til å bosette seg i, hvilke medisinske tjenester familien har tilgjengelig, og i hvilken grad de har fritid å bruke sammen med barna sine (Bøe, 2015, s. 10). Dersom man har en høy inntekt har man større muligheter til å gjøre investeringer som har positive konsekvenser for barna. I familier med begrensete ressurser er mulighetene til å gjøre slike investeringer mindre. Det betyr at utviklingen hos barn i familier med lav inntekt påvirkes av at de har mindre tilgang til ressurser som bidrar til en positiv utvikling. Dette perspektivet brukes til å forstå sosioøkonomiske forskjeller i barnas kognitive utvikling og skoleprestasjoner.

I dag vet vi at det er gjensidig påvirkning mellom familieinvesteringer og familiestress. Eksempelvis ser vi at høyere boligstandard og mer kognitivt stimulerende miljø er positivt for barnets læring. Samtidig virker dette positivt for foreldrenes psykiske helse og deres bruk av positive oppdragerstrategier, som igjen er positivt for barnet sosioemosjonelle utvikling (Yeung et al., 2002). Altså påvirker familieinvesteringer barnets kognitive utvikling, og det påvirker foreldrestress som igjen påvirker foreldrestrategier og videre barnets sosioemosjonelle utvikling (Gershoff et al., 2007). Eksempelvis har studier vist en omvendt proporsjonal sammenheng mellom familieøkonomi og atferdsproblemer hos ungdom (Costello et al., 2003). Dårlig råd gir mer utagerende atferd. Bedre råd, og atferden roer seg. Barnets atferd endrer seg altså i takt med familiens økonomi, helt uten andre tiltak og intervensjoner. Kunnskap om dette har betydning for hva slags hjelpetiltak vi igangsetter på hvilket tidspunkt; Skal barnet gå i terapi, skal foreldrene få veiledning, eller skal vi jobbe for økonomisk stabilitet? Og hva skal vi begynne med?

 

Hvor starter vi? Risiko- og beskyttelsesfaktorer

Nå skal dere få møte Sara. Hun er mamma til to veldig sinte tenåringer, og ingen, heller ikke Sara, tror at hun er omsorgspersonen de trenger. Sara har besøk av Ingvild, en psykolog i MST (multisystemisk terapi) som skal hjelpe henne å bedre sine foreldreferdigheter – et siste obligatorisk tiltak før barna blir flyttet ut av hjemmet. 

«Sara våkner hver natt til samme tid, 03.55, magen knyter seg, pulsen øker. Drar med seg dyna, prøver å ikke vekke døtrene som ligger noen meter unna, verandadøra knirker. Der ruller hun en røyk og sitter i fluktstolen med tærne mot det kalde rekkverket, ser himmelen forandre seg mot dag. Regningsbunken som eser i nattbordskuffen. Noen ganger tar hun en sobril for å sovne, andre ganger blir hun bevisstløs foran tv’en uten lyd, våkner utpå formiddagen av sola som har kommet rundt blokkfasaden og velter inn over stuegulvet. «… du må passe på at de kommer seg på skolen» sier jeg. «Du må stå opp før dem, vekke dem, lage frokost, kjøre dem». Hun ser lenge på meg, som om jeg sakte kommer til syne foran øynene hennes, bit for bit. «Jeg har ikke bensin, Ingvild». […] Dette mennesket skulle jeg altså gi bedre foreldreferdigheter, og det eneste hun ønsket seg var hjelp til å betale regningene» (Tisløv, 2017). 

Eksempelet illustrerer hvordan gode verktøy svikter når den vi skal hjelpe bruker all sin kognitive kapasitet på å være i kronisk økonomisk kriseberedskap. I møte med familier med levekårsutfordringer er det viktig å huske på de mange konsekvensene lav inntekt har: Tidspress, stress, belastninger, psykiske vansker, opplevelser av utenforskap og stigma. Dette vil prege miljø, samspill og oppdragerstrategier i disse familiene. 

«Sara hadde mistet jobben. Det vil si, hun hadde gått som ringevikar lenge, uten fast stilling, men med vaktbelegg på over 100 %. I det siste unngikk hun å ta nattevakter fordi jentene snek seg ut. Hun måtte dra fra jobb når de ringte fra barnevernsvakta og politiet. En dag droppet hun et møte hos barnevernstjenesten fordi hun ikke turte å melde avbud på jobb. Det ble et alvorlig styr. Så fikk hun ikke flere ekstravakter, og sjefen svarte ikke telefonen. Sara merket at hun ble dårligere, fikk angst.» (Tisløv, 2017). 

Noen antyder at foreldre i disse gruppene ikke er villige, motiverte eller dedikerte nok til å gjøre det beste for barna, eller at de har problemer med å omsette det de lærer i praksis. I møte med alle familier må man forsøke å se helhetlig på familiens kontekst og hvordan hver enkelt familie påvirkes av sin situasjon. Det er ikke slik at alle barn av familier med levekårsutfordringer får en dårlig psykisk helse. Mange går det bra med, og det er viktig å ikke være forutinntatt. Antall risikofaktorer må alltid vurderes opp mot familiens ressurser og hva som finnes av beskyttende faktorer. Mye risiko kan kompenseres for av tilstedeværende beskyttende faktorer. Samtidig er det viktig å vite at det er en kumulativ effekt av risikofaktorer, der tilstedeværelsen av én risikofaktor øker sannsynligheten for flere risikofaktorer. Det betyr også, når flere risikofaktorer er til stede, at tiltak mot én av dem kan ha positiv effekt på de andre. 

Det viktige i nye menneskemøter er å være nysgjerrig, og å tørre å kartlegge faktorer som angår personlig økonomi, bostandard og arbeidsforhold hos foreldrene. Å undersøke dette bør være en like naturlig del av kartleggingen som det familieforhold, vennskapsforhold, fritidsinteresser og skoletrivsel er. Videre må det vurderes om de faktorene man har kartlagt er noe som kan ha innvirkning på barnet, og i så fall i hvilken grad. 

 

Tverrfaglig samarbeid

Når barns psykiske helse påvirkes av familiens situasjon og levekår, kreves det ofte tiltak fra flere instanser samtidig. I tilfellet med Sara er både NAV, Barneverntjenesten og MST påkoblet. Kanskje følges barna opp i psykisk helsevern. Da er det avgjørende at instansene oppfyller sine lovpålagte krav om å samhandle og samarbeide. At instansene snakker sammen, er instansenes ansvar. Det er ikke brukeren eller pasientens ansvar å formidle informasjon og koordinere innsatsen mellom instansene. Altfor ofte ser vi likevel at dette faller på de(n) foresatte. For Sara utartet det seg slik:

«Ingen snakket sammen, all kommunikasjon gikk gjennom henne, og hun gikk i surr. […] Slik kunne den absurde situasjonen oppstå at NAV ikke ville gi henne økonomisk støtte før hun kvittet seg med bilen, mens barnevernstjenesten informerte om at uten bil kunne hun ikke beholde omsorgen for barna» (Tisløv, 2017). 

Å bruke BTI-veilederen og sikre en stafettholder er viktig i alle saker, men særlig i saker som dette. Foreldre med levekårsutfordringer har ofte mange belastninger og bekymringer som gir redusert kapasitet. Vi må sørge for å ta fra de oppgaver som ikke er deres ansvar, og bidra til å fjerne de belastningene som er mulig. Godt samarbeid og god kommunikasjon mellom instansene er en måte å gjøre det på - i alle fall er det en måte å unngå å gi de vi vil hjelpe enda flere oppgaver. 

Intervensjoner og tiltak

Intervensjoner for barn i lavinntektsfamilier kan skje på flere nivåer (Bøe, 2015): 

1. Forsøke å unngå at lav inntekt medfører materiell deprivasjon (manglende/reduserte muligheter til innkjøp og utgifter).

Tiltak på dette nivået vil i stor grad være på systemnivå, der familiens situasjon lettes gjennom ulike velferdstiltak. Det kan være tiltak som øker husholdningsinntekten, eksempelvis velferdsstønader, barnetrygd eller skattelette. Det kan også være gjennom instrumentell støtte, der familier får hjelp til eksempelvis barnepass, husarbeid, økonomisk støtte, skyss/transport, eller økonomiske lettelser i forbindelse med barnas fritidsaktiviteter og relevant utstyr. 

I Harstad har vi eksempelvis Turbua (gratis lån av utstyr) og Fritidskassen, der lag/foreninger m.m. kan søke midler på vegne av et barn/familie til å dekke kontingent og/eller utstyr.  

2. Forsøke å endre på mekanismene skissert i modellene over (familieprosessmodellen og familieinvesteringsmodellen). Dette kan eksempelvis gjøres gjennom å:

  1. Identifisere psykiske vansker hos foresatte og hjelpe de å komme i kontakt med øvrig hjelpeapparat
  2. Hjelpe i kontakt med NAV, boligkontoret m.m. 
  3. Gjøre fritidstilbud mer tilgjengelig 

3.Forsøke å kompensere for negative konsekvenser av lav inntekt.

Av kompenserende tiltak ser barnehage ut til å være virksomt. Barnehager har et sosialt utjevnende mandat, og bidrar til positiv utvikling av språk, læring og sosiale ferdigheter. Pågående norsk forskning viser at barnehage virker sosialt utjevnende på språkkompetanse, og virker beskyttende i forhold til utvikling av atferdsvansker hos familier med dårlig råd. Det er imidlertid sosiale ulikheter i barnehagebruk i Norge, og de barna og familiene man antar kunne profitert mest på de positive effektene av barnehage er av varierende årsaker også de som benytter seg minst av tilbudet. 

Andre kompenserende tiltak viser seg å være tilgang på instrumentell støtte (eksempelvis til husarbeid og barnepass) og/eller økonomisk støtte. Emosjonell støtte, eksempelvis å ha noen å diskutere bekymringer angående barnet eller parforholdet med, virker også beskyttende mot de negative konsekvensene av dårlig økonomi. Dette gjelder også barn. At barn får muligheten til å sette ord på hvordan de opplever sin familiehverdag, selv om man ikke er i posisjon til å løse familiens utfordringer, kan virke kompenserende. 

Andre tiltak kan være å følge gratisprinsippet i offentlige tjenester. Mange har vansker med uforutsette utgifter som for andre kan regnes som småpenger. Dette kan gjelde egenandeler, utstyr til barnehagen, skole-/skrivesaker osv. Ikke alle har samme mulighet til å stille med bakst, samle penger til klassetur, bensin til å bringe og frakte. Hvis det planlegges «annerledesdager» i barnehage og skole, kan det være fint å tenke gjennom om enkelte familier kan ha vansker med å delta, og hvordan man i størst mulig grad kan fjerne eventuelle barrierer i forkant. 

Barn og familier med levekårsutfordringer sier ikke nødvendigvis i fra om sin situasjon. Dette kommer i stor grad av at mange kjenner på skam. Det betyr, at selv om vi har velferdstiltak og støttetiltak som kan avhjelpe økonomisk og tidsmessig, er det mange som vegrer seg imot å søke om det. Så lenge hjelpen krever en søknad, en begrunnelse for hvorfor man søker, mister vi muligheten til å hjelpe mange. Mange har gode fellesskapsholdninger som går på at man hjelper til når noen strever økonomisk eller har vansker med å bidra; om noen har vansker med å bruke 70 kroner på å handle inn til kakebaking, eller 50 kroner å legge i bursdagsgaven, går det fint. «De skal bare si fra, så ordner vi det, vi går sammen og dekker deres andel». De som står i vanskelige økonomiske situasjoner tenker ikke nødvendigvis på samme måte, og de færreste ønsker å være til bry. Istedenfor å si ifra blir det enklere å holde barnet hjemme fra bursdagen eller unngå kakelotteriet. Hvis vi legger opp til å avhjelpe disse familiene uten å kreve at de må si fra, tilrettelegger vi for inkludering i mye større grad. 

Kjennetegn familiers livssituasjon - en sjekkliste for helheten i familiens livssituasjon kan være til hjelp.

 

Refleksjonsoppgave:

  • Hva kan jeg gjøre på min arbeidsplass for å utjevne sosiale forskjeller? 
  • Hvordan ivareta sosioøkonomiske forskjeller i planlegging av aktiviteter?
  • Er du kjent med hvilke velferds- og støtteordninger som finnes i kommunen?

Referanser

Bøe, T. (2015). Sosioøkonomisk status og barn og unges psykologiske utvikling: Familiestressmodellen

og familieinvesteringsperspektivet. IS-2412. Helsedirektoratet 

Costello, E. J., Comptom, S. N., Keeler, G., & Angold, A. (2003). Relationships between poverty and 

psychopathology: a natural experiment. JAMA, 290(15): 2023-9. doi: 

Gershoff, E.T., et al. (2007). Income is not enough: incorporating material hardship into models of 

income associations with parenting and child development. Child Dev, 78(1): 70-95. 

Tisløv, I. S. (2017). Systemsvikt eller omsorgssvikt? Norsk psykologforening 

Yeung, W. J., Linver, M. R., & Brooks-Gunn, J. (2002). How money matters for young children’s 

development: parental investment and family processes. Child Dev, 73(6): 1861-79.