Ly for stormen 2025 - en oppsummering om sensur og kansellering

Ly for stormen ble arrangert 11. september 2025. Her er en oppsummering av innholdet.

Ly for stormen er en konferanse i Harstad som i år satte søkelys på ytringsfrihet sett opp mot kansellering og sensur.

Harstad, som har vært friby for forfulgte musikere siden 2013, ønsker å være et sted der man kan "søke ly for stormen". Konferansen samler kulturarbeidere, kunstnere, tenkere, aktivister og publikum for å dele erfaringer og styrke ytringsrommet i kunsten.

Troms fylkeskommune og Harstad kommune står bak, og konferansen ble i år ledet av Anki Gerhardsen.

Ordfører Else Marie Stenhaug understreket at ytringsfriheten er en forutsetning for demokratiet, lovfestet i Grunnloven, og skal kunne utøves uten frykt for represalier. Begrensninger settes av straffeloven ved ærekrenkelser, hatefulle ytringer eller trusler. Tre sentrale prinsipper fremheves: ens egen opplevelse kan ikke avvises som feil; man må behandle andre med varsomhet og respekt; og man må anerkjenne definisjonsmakt – hvordan historier formidles kan endre oppfatningen, som eksempelet med vikinger som nådeløse krigere eller helter.

Statssekretær Erlend Kaldestad Hanstveit (Ap) i Kultur- og likestillingsdepartementet påpekte i sitt innlegg at vi lever i en tid med raske og dramatiske hendelser, noe som tvinger oss til å tenke grundig over hva slags ytringsrom vi ønsker. Kunsten har en særlig verdi i krevende tider, da den kan binde oss sammen og inspirere til handling. Hanstveit advarte mot selvsensur som en uønsket konsekvens av kanselleringskrav, og understreket behovet for et ytringsrom der kunstnere kan uttrykke seg fritt. Som et svar på dette, kunngjorde han at regjeringen vil starte et arbeid for å undersøke ytringsrommet for kunstnere i Norge for å få et solid bilde av situasjonen og styrke kunnskapen i feltet.

Han understreket videre at ytringsfriheten er en grunnleggende verdi i demokratiet, selv om den kommer med utfordringer, spesielt i en digital verden hvor rommet kan oppleves som trangt og nådeløst for sårbare grupper. Regjeringen vil i løpet av de kommende ukene legge frem en ytringsfrihetsstrategi som skal sikre et åpent og opplyst offentlig ordskifte, hvor kunsten fortsatt kan provosere, trøste, utfordre og inspirere. Hanstveit avsluttet med håp om at konferansen vil bidra til å bygge fellesskap og skape rom for flere stemmer.

Marthe Valle innledet sitt kunstneriske innslag med spørsmålet: «hvilket bål bærer du veden din til?». Hun delte en personlig historie om sin 16 år gamle datter, som er halvt palestiner. Datteren var sjokkert etter å ha sett en video der Charlie Kirk ble skutt og drept, og uttrykte usikkerhet om følelsene sine, da Kirks navn var overalt mens titusenvis av drepte palestineres navn aldri nådde offentligheten.

Valle, som kunstner og aktivist for Palestina i nesten 20 år, fremhevet kostnaden ved å ha grunnleggende menneskerettigheter definert som kontroversielle. Hun påpekte at grensene i ytringsrommet stadig flytter seg, og holdninger som sjokkerte for ti år siden, nå er normalisert. Hun refererte også til et nylig drap i Norge motivert av rasisme, høyreekstremisme og muslimhat. Ifølge Valle betaler sårbare grupper prisen for denne utvidelsen av grensene, og ofte er det de mest privilegerte som snakker høyest for det, uten selv å kjenne det på kroppen. Hun ønsket mer fokus på "ytringsansvar" i tillegg til "ytringsfrihet". Hun og datteren var enige om at menneskelivet er ukrenkelig, og at vold avler mer vold. Hun avsluttet med å gjenta spørsmålet om hvilket "bål" man bærer.

Marthe Valle leste også dikt av Wesam Almadani på norsk, som en del av et annet kunstnerisk innslag i programmet.

Filosofen Jonas Jacobsen diskuterte ytringsfrihetens idealer og virkelighet, særlig i spenningsfeltet mellom frihet til kritikk og behovet for sivil respekt. Han sammenlignet den amerikanske tradisjonen, som vektlegger ytringsfrihet som en sentral verdi selv for "hatefulle ytringer", med den europeiske tradisjonen som tillater lovgivning mot hatefulle ytringer (som Norges § 185). Jacobsen pekte på tre begrunnelser for ytringsfrihet: sannhetssøken, demokrati og individuell frihet. Han diskuterte også hvordan hatefulle ytringer kan underminere demokratiet og skade sårbare grupper. Videre advarte han mot majoritetstyranni og misbruk av hatefulle ytringslover, slik det har skjedd i noen europeiske land (f.eks. Tyskland med boikott av Israel) og i arabiske land (kritikk av islam). Han kritiserte også "kansellering" fra høyresiden i USA, som når en president kritiserer "den frie pressen som folkets fiende" eller trekker midler fra universiteter.

Tonje Gjevjon, billed- og performancekunstner, delte sine omfattende erfaringer med å bli kansellert og utestengt fra kunstfeltet på grunn av sin kritikk av transbevegelsen. Siden 2017 har hun ifølge henne selv mistet kunstoppdrag, stipender og prosjektmidler i Norge. Hun fortalte om hendelser der:

Et kunstmuseum nektet henne å fremføre sangen "Vagina Anthem", en hyllest til kvinner, da den kunne "såre eller krenke transkvinner", og ikke kunne garantere hennes sikkerhet.

Et galleri avlyste en utstilling hun kuraterte fordi de ikke ønsket å "assosieres med" henne.

Transaktivister forsøkte å få hennes ektefelle sparket fra jobbene sine gjennom e-poster med anklager om høyreekstremisme. Gjevjon beskriver dette som bevisst handling for å skade, noe som "ødela noe i meg".

Hun ble anmeldt for hatkriminalitet i 2021 etter en Facebook-status om menn som hevder å være kvinner, en sak som ble henlagt, men som spredte seg internasjonalt.Gjevjon hevder at politikere og transaktivister unngår debatt med kvinner som henne, og i stedet driver med en form for "sosial sensur i det stille" som sprer frykt blant alle kunstnere. Hun mener kunstnerisk frihet er fagforeningenes viktigste oppgave, men at disse organisasjonene og visningsstedene ikke fyller sin rolle. Hun etterlyser en "ryggmargsrefleks" fra kunstinstitusjonene om å åpne dørene for kansellerte kunstnere for å forhindre at enkeltkunstnere og kunsten går tapt.

I panelsamtalen uttrykte Jonas Jacobsen at han personlig slet med å delta på konferansen på grunn av transmiljøets sårbarhet, og stilte spørsmål ved Tonjes "harde språk". Tonje Gjevjon svarte at hennes språkbruk er nødvendig for å uttrykke det hun og mange kvinner opplever som "perverst" i definisjonen av kvinne, og for å synliggjøre et ubehag. En trans-identifiserende person i publikum uttrykte sin skuffelse over samtalens asymmetri, men understreket at vedkommende var invitert som fribyforfatter og ikke for å representere "transfolk".

Konferansen understreket behovet for et ytringsrom som fremmer deltakelse og debatt om vanskelige temaer, uten frykt for represalier, og med en regjeringsstrategi for å styrke ytringsfriheten i kulturlivet. Deltakerne ble utfordret til å tenke på hvordan man kan "demme opp for framveksten av menneskefiendtlige holdninger og samtidig skape et rom der det er mulig å fremme kritikk og synspunkter".

Etter lunsj kom fribymusiker Hamid Sakhizada på scenen og fremførte en stykke tradisjonell afghansk musikk. Han var en forfulgt musiker og sanger fra Afghanistan. Hamid er utdannet i klassisk musikk, men er spesielt opptatt av afghansk tradisjonsmusikk, og har deltatt i Asias versjon av Grand Prix, hvor han kom på andreplass. Han måtte flykte fra Afghanistan i 2015 på grunn av utrygghet og kom til Norge.

Deretter holdt Ole Gunnar Solheim fra Amnesty International et innlegg om Amnesty International sitt prosjekt som undersøker ungdommenes ytringsvegring. Han tegnet et bilde av et autoritært skifte globalt, preget av polarisering, undergraving av demokratiske prosesser og en søken etter "TikTok-løsninger" i stedet for tidkrevende demokrati. Han påpeker at det nå bor flere mennesker i diktaturer enn i demokratier, og at demokratier angriper seg selv ved å forkaste rettigheter som ble tilkjempet for mer enn 80 år siden.

- En enkel måte å vinne demokratiske valg på er å demonisere en utsatt minoritet, men et sant demokrati kjennetegnes av hvordan det tar vare på sine minoriteter, sa han. Solheim beskrev hvordan makt konsentreres, nasjonalisme fremmes, ytringsfrihet og presse knebles, politisk opposisjon sees som unødvendig, og desinformasjon sprer seg. Lederkulter og valgmanipulasjon er også en del av dette, ofte drevet av kriser – enten reelle eller innbilte – som forsterkes av teknologi og algoritmer, noe som fører til mer polarisering. Han understreket at menneskerettighetene, som ble etablert etter krigen for å balansere forholdet mellom stat og individ, bygger på ytringsfrihet og ikke-diskriminering. Menneskerettighetene er universelle, ment å gjelde alle, også de uten land. Han frykter at menneskerettighetenes tidsalder er i ferd med å gå inn i "skumringstimen" på grunn av polarisering hvor ytterkantene overskygger den tause majoriteten. Amnestys prosjekt "Min stemme" søker å motvirke dette ved å oppmuntre til debatt ansikt til ansikt med høyt tak, moderering og rom for å øve seg på meningsbrytning, i motsetning til ekkokamre på internett. Han kaller den nåværende situasjonen en "ytringsklimakrise" hvor fakta overveldes av emosjonell og polariserende retorikk. Han avsluttet med et sitat fra Eleanor Roosevelt om at universelle rettigheter begynner på små, lokale steder, og at innsats fra innbyggerne er avgjørende for fremgang i den store verden.

Deretter gikk Elisabetta Cassina Wolff, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo på scenen. Hun har spesialkompetanse på italiensk fascisme, fascisme i dag, høyredikalisme og høyreekstremisme, som er antidemokratiske og antiliberale strømninger. Hennes foredrag hadde tittelen "Ytre høyre i dag og hvordan det påvirker ytringsklimaet". Hun plasserte Europa i en global kontekst og viste til en nedgang i demokratiske standarder ifølge V-Dem Instituttets "Democracy Report" 2024, basert på studier av 64 land.

Rapporten viser at demokratiet er i tilbakegang i de fleste land, spesielt i Øst-Europa og Sentral-Asia, og at antallet land som "autokratiseres" – en gradvis erosjon av demokratiske institusjoner som frie valg og ytringsfrihet – øker dramatisk. Israel defineres ikke lenger som et liberalt demokrati. Ytringsfriheten forverret seg i 35 land i 2023, og rene valg er også blitt dårligere. Demokratisk valgte ledere undergraver gradvis demokratiske institusjoner, ofte ved å alliere seg med ytterliggående partier eller radikalisere seg selv. Disse partiene presenterer ofte kriser for å beholde makten, enten de er reelle eller iscenesatte. Ytre høyre er et komplekst globalt fenomen som påvirker lokal, nasjonal og transnasjonal politikk, med eksempler som Rassemblement National i Frankrike, Giorgia Melonis post-fascistiske parti i Italia, Sverigedemokraterna og Geert Wilders i Nederland, samt Donald Trump i USA. Selv om motkrefter finnes, beveger Europa seg mot høyre. Historisk sett har demokratiet alltid vært under angrep, med bølger av demokratisering og autokratisering, og vi er nå i en tredje bølge av autokratisering.

Den liberale moderniteten – basert på menneskerettigheter, rettsstat, egalitarisme, pluralisme, minoritetsbeskyttelse og ytringsfrihet – er under press fra høyreradikale og populistiske bevegelser. Ytre høyre inkluderer populisme, høyredikalisme og høyreekstremisme (som legitimerer vold), og kjennetegnes av ekskluderende nasjonalisme, rasisme, antisemittisme, autoritære løsninger og proteksjonisme. Den nåværende bølgen av autokratisering kjennetegnes av en gradvis, lovlig nedbygging av demokratiet fra ledere som kommer til makten demokratisk. Eksempler inkluderer Ungarn, Polen, Russland og Tyrkia, der ledere som Viktor Orbán fremmer et "illiberalt demokrati" som prioriterer flertallets ønsker over minoritetsrettigheter, noe som fører til sensur og undertrykkelse. Dagens nasjonalistiske ledere samarbeider dessuten transnasjonalt. Påvirkningen på ytringsklimaet er polarisering, normalisering av ekstreme holdninger, press mot liberale verdier og institusjoner, redusert tillit, selvsensur og frykt blant minoriteter. Wolff understreker at vi mister nyansene i debatten, der kritikk feilaktig stemples som fascisme, kommunisme eller antisemittisme. Kampen for ytringsfrihet er alles kamp mot autoritære og antidemokratiske krefter.

Konferansen fortsatte med to presentasjoner og en samtale mellom Wesam Almadani og Lily Bandehy, introdusert av Gerhardsen.

Wesam Almadani beskriver seg selv som en palestinsk forfatter, "flyktning på heltid", som har opplevd at lesbisk tematikk er tabu i hens opprinnelseskultur. Å skrive om dette blir sett på som umoralsk og fortjener straff, til og med døden. Hen vokste opp i flyktningleirer i Sudan og Egypt, kom til Gaza som tolvåring og til Norge i 2018. Som ung opplevde hen mangel på informasjon om seksuell identitet, noe som førte til personlige kamper. Etter at en venninne tok sitt eget liv på grunn av dobbeltlivet som lesbisk, følte Wesam et behov for å skrive om lesbiskes erfaringer fra et empatisk perspektiv. Dette førte til trusler mot hen og barna hens i Gaza, og hen måtte sende manuskriptet sitt til venner i utlandet. Hens bok, "Kropp schizofreni – Når araberne spår", ble utgitt i 2020 mens hen var trygg i Norge. Wesam forklarer at i Gaza har israelske handlinger siden 1995 svekket statlige institusjoner, noe som har ført til at uvitenhet, familiekontroll og klanlojalitet styrer hverdagen. Straffen for en kvinne som avsløres som lesbisk kan være isolasjon, tap av rettigheter, ydmykelse, tvangsekteskap eller drap, ofte utført av familien for å rense æren. Hen opplevde selv trusler fra Hamas, som ble etablert i 1987 for å kjempe mot Israels eksistens og å etablere en islamsk stat i Palestina.

Ytringsfrihet er en grunnleggende rettighet som gir stemme til marginaliserte. I Norge har hen ikke opplevd å bli kansellert på samme måte som i Palestina. Hen kritiserer at systemer, som islam, tolkes på ulike måter av mennesker. Hen mener det er utfordrende for voksne innvandrerforfattere i Norge å konkurrere om stipender og midler med norske forfattere, og foreslår at en del av midlene (f.eks. 10%) fra Kulturrådet og Fritt Ord øremerkes til dem for å sikre mangfold i norsk demokrati. Hen avslutter med opplesning av egne dikt, og et dikt om Palestina.

Lily Bandehy beskrev hvordan hun ofte blir "kansellert" og stemplet som rasist og islamofob. Hun er forfatter, oppvokst i en muslimsk familie i Iran og politisk aktiv. Hun kom til Norge i 1988 ved hjelp av menneskesmuglere og la bort islam for å tilpasse seg norsk demokrati og likestilling. Hun har jobbet 30 år i helsevesenet og debuterte med sin første bok i 2003. Hun grunnla organisasjonen LIM (Likestilling og Integrering) i 2008 og X Muslim av Norge i 2016 for de som forlater islam. Hennes bok "Kvinner i islam, eller Islamsk forakt for kvinner" ble lansert under politibeskyttelse. Hvert år 1. februar brenner hun hijaben for å protestere mot hijabdagen og kjønnsdiskriminering, da hun ser hijaben som en uniform for en religion basert på kjønnsapartheid. Hun ønsker at FN forbyr kjønnsapartheid, på linje med raseapartheid.

Bandehy kritiserer venstresiden og feminister i Norge for "postkolonial skyldfølelse" som hindrer dem i å kritisere islam. Hun mener de attribuerer ungdomskriminalitet og æreskultur til sosioøkonomiske forhold fremfor religion. Hun kritiserer dem for ikke å se og kritisere barnehijaben, som hun anser som helseskadelig og frihetsbegrensende for små jenter, og for å ignorere barneekteskap og polygami i norske moskeer. Hun krever et forbud mot barnehijab og hevder at dialog og mer penger til moskeer ikke har fremmet integrering, men skapt parallelle samfunn.

I hennes bok "Hijab, islam og religiøs fascisme" argumenterer hun for at islam er mer enn en religion; det er en politisk ideologi og styreform. Hun fastholder at hijaben ikke kan forklares med Koranen eller kultur, men fremhever politisk islam og kvinnens underordnede posisjon.

Islam er ifølge Bandehy diskriminerende mot kvinner, homofile og konvertitter, bryter menneskerettighetene og bruker vold, terror, infiltrasjon av media og politikk for å ødelegge demokrati og sivilisasjon. Hun frykter en mørketid for Europa med fremmarsjen av sharia og hijab. Lily forsvarer sin bruk av begrepet "religiøs fascisme" for å beskrive islam, med henvisning til islams lengsel etter en idealisert fortid og en homogen samfunnsform med en enkelt leder. Hun ser systemer som beskytter regimet fremfor individet som fascistiske.

Lily opplever kansellering i Norge der andre trekker seg fra paneldebatter på grunn av hennes "islamofobe" stempel. Hun hevder at det å skille mellom islam og islamisme er en feil som venstresiden og feminister gjør, og at dette legitimerer kansellering. Hun understreker behovet for lover for å beskytte barn fra hijab, på samme måte som det er lover mot tobakk og alkohol, og mener dialog alene har vært ineffektivt i 40 år.

I samtalen mellom Wolff, Almadani og Bandehy ble det diskutert hvorvidt islam kan sammenlignes med fascisme. Elisabetta Casina Wolff presiserte at fascisme er et europeisk fenomen med klare definisjoner. Hunpresiserte at hun ikke er ekspert på islam, men foreslo at Lilys opplevelse av kansellering kan skyldes manglende skille mellom islam som religion og islamisme som politisk ideologi.

Wolff refererte til forskning som sammenligner fascisme, nasjonalsosialisme, kommunisme og islamisme under paraplybegrepet totalitarisme, kjennetegnet av en idealisert fortid, legitimering av vold, kollektivisme og engasjement fra folket.

Wolff er enig med Bandehy og Almadani i at venstresiden kan være for tolerant når det gjelder brudd på universelle prinsipper (som barneekteskap, kjønnslemlestelse og manglende rettigheter for kvinner i arabiske land og Iran), og at dette kan bidra til fremveksten av høyrepopulistiske krefter. Hun spekulerer i at denne toleransen delvis kan være strategisk for å unngå å miste stemmer fra voksende etniske grupper.

Wesam Almadani understreket at hens erfaringer viser at konservativ islam i Palestina er et nyere fenomen og at det familiære kontrollsystemet er mer fremtredende enn Hamas' innblanding i kvinners privatliv, et system Israel bidro til å opprettholde. Hen fremhevet viktigheten av ekte dialog og respekt, ikke bare lover, for å løse utfordringer i Norge.

Lily Bandehy fastholdt sin kritikk av islam og sammenligningen med fascisme, og beskyldte venstresiden for å skylde på ofrene for jihadistisk vold. Hun mente at hennes stemme blir kneblet av makteliten som ikke ønsker å snakke om "elefanten i rommet".

Hun argumenterte sterkt for behovet for lover mot barnehijab, da dialog ikke har ført til forbedring over 40 år, og beskrev negative helsemessige og sosiale konsekvenser for barn.

Arrangementet avsluttet med en oppfordring til dialog og henvisning til Shabana Remans ti debattråd for å navigere i et vanskelig ordskifte.